Teksten er skrevet til minne om en skolekamerat som valgte å ta livet sitt, og i et håp om at andre heller vil velge å leve.

Når regnet føles som blod der det treffer meg på sin stille, trommende måte på vei mot bakken, som et skyldig minne om en elv jeg holdt på å drukne i, kan jeg tenke på livet. Ja, jeg lever faktisk, jeg.. selv uten at jeg kan se en grunn til det. Det er mange som kunne gått her istedenfor meg, lavt pustende i mørke av den stille gata, opp den tomme trappen hvor man hører en svak etterklang av ens egne fottrinn. De er mange de som har satt sine spor her før meg, og uttallige vil en dag komme etter.. Hvem er jeg blant dem? En i rekken skulle man kanskje tro.. en, glemt i tiden av en annen.. Jeg har ikke gjort noe, er ikke anerkjent, jeg kan ikke engang stå på ski uten å falle sammen eller treffe hvert eneste tre i bakken.

Jeg gleder meg ikke, gruer meg ikke, jeg ser bare på den samme mørkelagte asfalten som jeg pleier å gå forbi hver kveld. Det er så mange som hadde fortjent å få sjansen, sjanse til å leve, og jeg mener virkelig å leve, ikke som meg men som dem, som de som alltid ser ut til å ha en plass å gå. De bruker det til noe.. Det forunderlige er at jeg kunne ikke gjort noe for å forandre dette, verken fra eller til. Jeg kan forandre hvem jeg er, hva jeg gjør, men ikke hva jeg føler. Jeg kan føle meg tom, nyttesløs og uverdig, men jeg har likevel fått dette livet som er mitt. Og det er for dyrekjøpt til at jeg kan la det endes ved egen hånd. Når jeg tenker på alt det Han gjorde for meg, de byrdene han betalte, dråpene av blod som Han brukte til å skrive mitt navn i. Jeg kan ikke gå, jeg har ikke rett til det.

Han brukte sitt liv for å skrive mitt navn slik at jeg skulle få være her, slik at jeg skulle få gå på denne mørkelagte veien opp bakken og til hva jeg nå velger å kalle hjem. Han gjorde det så jeg skulle slippe å gå motløs på en våt asfalt på vei til en stille grav. Graven er ikke lenger engang en grav slik den var før, det sørget Han for. Jeg spør meg likevel om hvorfor jeg kom hit, føler fortsatt et stille pust i meg av utmattelse og håpløshet i blant, men Han satte meg her av en grunn. Ingen lar noen lide så mye for så å bare la tilfeldighetene ordne resten. Det er en grunn til meg også, mitt udugelige jeg er av en eller annen grunn ikke udugelig i Hans øyne. Vi har alle våre gode og mindre gode tider, og i begge disse stundene kan det hende man for noen ender med å ha stor betydning uten en gang å vite om det. Uansett er det klart at om man er villig til å la roret være, selv i den verste stormen, er det da Han kan få sjansen til å gripe inn og endre kurs. Så jeg håper at regnet blir et minne heretter for deg også om Han som betalte for deg, Han som gråter for deg. Det er tårer av blod.